Publisert av: annveb | januar 25, 2011

You are who you are when no one is looking

Publisert av: annveb | januar 25, 2011

  Forrige uke bakte Iselin og jeg 3 forskjellige gjærbakster. Det var kanelboller, vanlige (ekstremt store) hveteboller og «s-er» med masse sukker strødd på toppen. Jeg tror vi holdt på i ca 3 timer med baking, pensling, heving og steking. Det var utrolig koselig. Det blir alltid kost i Iselin sitt selskap!


   Fristede, hva?

     NAM! sugar!


  Malin og Antonia i engelstimen.
Vakre!

 Jeg digger utrykket til Malinshmalin der, søtt

Publisert av: annveb | januar 21, 2011

Rakk ikke engang å bli 18..

Dagen i går var tung. Etter skolen satt jeg på verdenspeilet med Marita, Fride, Silje, Antonia og Malin. Jeg fikk en telefon av pappa. Og han sa: Du vet Bettina?
jeg: Hva med Bettina?
han: Du vet Bettina?
jeg: Jaaa?
han: Venninna di er død..

Det var vanskelig å forstå, i sekundet han sa den setningen ble jeg helt sjokkert, jeg satt å stirret ut i luften og tenkte på om dette kunne være mulig. Jeg snakket jo med henne for ikke lange stunden siden.. De siste ukene har jeg ikke fått tak i Bettina, jeg har prøvd men mobilen har vært avslått og facebook avlogget. Pappa sa at han ikke hadde fortalt meg det, fordi han håpet alt skulle bli bra. Men det gikk ikke bra.. Det som skjedde med Bettina var at hun fikk et dødelig og veldig farlig virus på hjernen. Etterhvert ble hun lagt inn på sykehuset og lagt i narkose for å vente på operasjon. Men operasjonen, den rakk ikke frem. Lille vakre jenta døde, glapp ut av hendene på oss alle.
Hun rakk ikke å fylle 18 engang.. Det er helt ubeskrivelig, jeg har ikke flere ord!
Må du sove godt Bettina, så treffes vi en vakker dag. Du vet, Gud tar bare de beste, selv om det er urettferdig.. Sov godt!

Så fin i kropp, så fin i sinn
Det fine håret som ligner lin.
Et godt humør med masse glede,
Så sjønner ikke hvorfor du dro av stede

 Du var ei jente som ble elska av alle,
Så da du døde begynte hjertene og falle.
Bettina, hvorfor måtte du reise herifra?
Tenk bare på alle minnene du igjen la.

 Savnet av deg er så utrolig stort,
Fra da vi fikk høre at du hadde kommet bort.
Du var ei jente som var oss så inderlig kjær,
Å jeg vet hvor mange det var som sto deg nær.          

 Jeg håper du får det godt der du kommer,
Enten om det er høst, vår, vinter eller sommer.
Husk at vi alle sammen er glade i deg,
Og alle minnene om deg vil vi aldri bli lei.

-Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 18, 2011

En bitteliten oppdatering :)

I går var jeg veldig sliten, fortsatt sliten heter det vel, etter en lang og veldig artig lørdag , natt til søndag. Da jeg kom hjem fra skolen i går sov jeg fra ca. 14.30 til 19.00.. Det sier litt, og enda var jeg ikke ferdig uthvilt. Jeg la meg rundt 00 og våknet av at mamma sto ved sengekanten 08.20.. Venninnen min pleier å stå utafor huset mitt for å hente meg 08.25 og det skal sier, det rakk jeg ikke i dag. Flaks for meg at jeg startet første time 09.10 i dag. Rakk akkurat bussen fra byen også. Løp fra forrige og inn på neste, flaks. Rakk timen på minuttet!

Etterpå skal jeg ha engelskprøve og etter det tar jeg bussen til Engelsviken! Iselinsnuppa skal bake ferdig en bolledeig til jeg kommer så det blir bollediggdag! Gleder meg.

På bildet: Iselin, meg og Ida-Emilie.

Publisert av: annveb | januar 13, 2011

A Lonely Road

 

It is hard to see people suffer and it’s hard to feel their sorrow. I can feel their tears drowning in my soul. I can’t believe in magic, and I don’t want to believe in death. Not now, but I do. I believe that this war is going to end, but in the same time, I do not. Soldiers are dying and some people don’t have a home. Horrible feelings are streaming through my body. I get thoughts of dying, but in reality I know that I just want to be saved. But saved by whom? I am a soldier, I am the saver. How am I going to make it?

Every time I look at one person I can read their feelings because of the look in their eyes. There’s a story behind every person and there’s a reason why they’re the way they are. If I survive, I think I will be different. My thoughts will be different and even my behavior will be different. I will not be like that because I want to but I think this war will change me. Create me as a new person because some memories never fade.

I can see a little girl, hiding. Tears streams down her face and she’s scared. When I look in her eyes I hope that someone can show me how to handle this fight. Her family isn’t there. She is sitting there in emptiness and all her feel is loneliness. I get sad, this is pain. I have to get her in safety, but everyone in this country need my help, need our help. How am I going to do that? How am I going to save everyone? I have to start somewhere, and this girl, is my start. I have to make a different but it’s hard to be clear in mind. I pretend to feel no pain, but it’s hard. I close my eyes and pray: “let this work.”

I want respect. I want people to respect the soldiers and tell them to not support the war. I am walking to the lonely girl, crossing the street. All I feel is pain. The look in her eyes, I can’t stand it. I open my mouth and try to say something. I have to say something. All I manage to say is: “We all have stories to tell. I promise you, there will be.” The girl is smiling, but the language of her body is telling me that it’s fake. Actually, we all have to make a smile to hide our pain.

This is a lonely road, crossed another cold state line. I am miles away from those I love, and hope is hard to find.

Dette var litt av min engelske stil jeg skrev nå, skal være ferdig til i morgen og jeg tenkte jeg kunne poste det her.
-Anniken Veberg

 

Publisert av: annveb | januar 11, 2011

Dagen i dag, er frustrerende, blir god

Idag er en god dag
Hvert skritt jeg tar går oppover
Raskere
Hvert smil jeg viser går enklere
Bredere
Noe bra kommer til å skje idag
Noe bra har allerede skjedd
Uansett lite eller stort
Uansett betydningsløst eller et mirakel
Dette er min dag
Og det er en god en

Dagen i dag kommer til å bli bra, bedre enn nå.. For nå er jeg kliss bløt i skoene, trøtt av å høre læreren snakke om markedsføring og sammenligne gummistøvlene «Hunter» med skummet fløte. Hvorfor skummet? Hvorfor fløte? Hvorfor i all verden valgte jeg markedsføring og ledelse når jeg lærer hvordan man skummer fløte? Og hvorfor i all verden går ikke tiden fortere?

Nei jeg tror kunsten er å være positiv. Jeg prøver så godt jeg kan her jeg sitter og søker opp glad-dikt om dagen i dag på nettet. Det funker faktisk, for nå sitter jeg å ser frem til hva som skjer etter timene på skolebenken. Etter timene med full frustrasjon. I sta hadde vi verdens mest intense spansklærer, ho lager rare lyder av «R» og ruller den på tungen. Grusomt å høre feil uttale av spansk når det ikke er slik vi skal lære det. For å beskrive det næremere, uttalen hennes er en blanding av indiske «R»r og en mus som prøver å komme seg ut av en musefelle. Det er slike tanker som surrer i hodet mitt. Er det virkelig mulig? Hvorfor gidder jeg i det hele tatt å tenke slike tanker?

Men det jeg gleder meg til er å trene på Friskis & Svettis, Fredrikstad og så ta bussen til Engelsviken der Iselin bor. Skal nok ut på en liten kjøretur med ho og Christina etterpå ettersom Iselin fylte 18 den 3. januar og akkurat har fått lappen. Jeg gleder meg til å se de søte jentene etterpå, det blir kost! For det er så lenge siden vi 3 har vært sammen. Gleder meg jeg.

Jeg ser frem til at dagen blir bedre enn den er nå.

Konklusjon:
Jeg er skolelei, og det til de grader. Jeg føler at jeg fungerer som en fyrstikk som tenner utrolig lett. Tankene mine eksploderer og jeg irriterer meg over hver minste lille bagatell.. Men, jeg skal slippe ut alle de negative tankene så det er plass til å suge til meg nye og bedre. Nå er det nemlig ikke så mye plass til de gode tankene, men fortsetter jeg slik som det her og slipper de ut. DA – blir dagen bra!

– Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 11, 2011

Jeg vil/SKAL i millitæret

Jeg søkte meg inn i millitæret og er blitt kalt inn til sesjon del 2. Jeg synes det ser så utrolig fett ut, fordi jeg rett og slett elsker å bli presset! Det er ikke noe som er bedre enn den følelsen av at jeg er nødt til å gjennomføre! Jeg vet ikke helt hva jeg vil gå innenfor et så bred spekter av utdanningsmuligheter som forsvaret har. Jeg har veldig lyst til å være innenfor kystvakten! Det høres spennende ut for jeg er nesten helt bestemt for at jeg vil være i sjøforsvaret.

SE HER:

Kystvakten er statens myndighetshåndhever på havet.

Baser: Kystvakten er en del av Sjøforsvaret, og slik en integrert del av Forsvaret. Sjefen for Kystvakten holder til i Oslo, mens den daglige driften av Kystvakten utøves gjennom Kystvaktskvadron Nord på Sortland og Kystvaktskvadron Sør på Haakonsvern i Bergen.

Oppgaver: Kystvaktens mest sentrale oppgaver er: fiskerioppsyn, miljøvern, søk og redning, tolloppsyn.

Det norske jurisdiksjonsområdet til havs er mer enn seks ganger større enn fastlandet. Norge har en kystlinje på ca. 83.000 km, inkludert øyer. Svalbard har ytterligere 9.000 km strandlinje. Dette tilsvarer mer enn to ganger omkretsen rundt ekvator. Dette er arbeidsplassen til Kystvaktens personell.

Kystvakten ivaretar et bredt spekter av nasjonale oppgaver. Utfordringene på kysten og i våre havområder er sammensatte, og løsningene ligger ofte innenfor flere myndigheters ansvarsområder.

Kystvaktloven gir Kystvakten hjemmel til å utøve kontroll for en rekke statlige etater. Kystvakten har samarbeidsavtaler med Politiet, Tollvesenet, Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk og Havforskningsinstituttet. Fellesnevneren for de aller fleste av våre oppdrag er at de bidrar til å trygge miljøet i en sårbar sone.

Kystvakten har en viktig rolle i den nasjonale miljøberedskapen langs kysten og på havet. Kystvakten gir også en viktig støtte til norsk forskning.

Til å utføre oppgavene disponerer Kystvakten en variert flåte av fartøy, fly og helikoptre. I alt disponerer Kystvakten i dag 14 fartøy. Ni av fartøyene gjør tjeneste for Kystvaktskvadron Nord, mens Kystvaktskvadron Sør opererer fem fartøy. Kystvakten har fartøyer med stor fleksibilitet for forflytning i operasjonsområdet, som er en forutsetning for at vi raskt kan være tilstede og yte bistand. I tillegg disponerer Kystvakten Lynx-helikoptre og innleide sivile fly. Orion, Forsvarets overvåkningsfly, bidrar også med flygninger for Kystvakten.

http://forsvaret.no/om-forsvaret/avdelinger-i-forsvaret/sjoforsvaret/Sider/kystvakten.aspx

– Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 10, 2011

En lang vei å gå

Jeg mener at all den lykke vi skal oppnå, må vi jobbe for. man blir ikke lykkelig om man ikke gjør noe for det. Når man blir født må man blandt annet lære seg å krabbe før man kan gå. Vi må lære oss det grunnleggende for så å gå videre. Slik er det i dag også, vi må starte i det små for å komme oss «oppover». Man får ikke livet slik man vil at det skal være uten å gjøre noe for det. Livet er en «arbeidsplass», fylt med små og store ting som må utføres. Det bør ikke alltid være arbeid tilknyttet til jobb, men også arbeid om å få samlet tankene, arbeid om å skaffe seg ekte venner, eller arbeid om å bli klar i sinnet. Det finnes en hel haug med utfordringer, og de fleste er det best vi gjennomfører.

I vårt liv har vi både motgang og medgang. Motgang har også noe å si med hvordan vi er. Har man ikke mødt modtgang før, vil man kanskje heller ikke være klar over hva det vil si å ha medgang. Se på for eksempel ungdomstiden min:
Jeg møtte mye motgang. Da jeg skulle begynne på ungdomskolen (8.klasse) flyttet vi fra et sted til et annet og jeg måtte begynne i en helt ny klasse, med nye lærere og nye elever. jeg måtte tilpasse meg og få meg nye venner. Men man vet ikke hvilke venner som passer til en selv før man har opplevd de. Man må lære seg å kjenne.

 Jeg prøvde så godt jeg kunne men etterhvert var det mye som hendte. Folk begynte å spre rykter og det førte til at jeg ble satt i et dårlig lys. Hver dag på vei til skolen, gruet jeg meg for å gå inn i klasserommet da det ringte inn 07.45. Jeg husker det som om det skulle vært i går. Jeg skalv, men strebet for å putte på meg et falskt smil ovenfor lærerene. jeg ville ikke at noen skulle legge merke til meg, på en dårlig måte. jeg ville være den smilende jenta jeg alltid hadde vært. Men det var jeg ikke, ikke nå lenger.

Etter hvert endte det med at de fleste var i mot meg. Grunnen, den vet jeg faktisk ikke.. Rykter ble spredd, men sanne? Det var de overhodet ikke. Ikke det spor. Jeg skal ikke gå inn på hva disse ryktene går ut på, for da vil kanskje noen føle seg truffet. Det endte i hvertfall opp med at jeg fikk meg 2-3 slag i ansiktet, som jeg tok i mot med «glede». Grunnen til at jeg fikk de slagene, var fordi jeg står på mitt, og holder det. Vil man slå meg for noe de tror er sant, så værsågod, jeg tar imot. Blir ikke såret fordi jeg vet jeg har rett, men vondt. Det er det. Men fysisk smerte er ikke det samme som psykisk smerte. Psykisk smerte er mye værre enn den fysiske, tro meg. Man går med en klump i magen og er redd for det meste av tiden, og det, det er ikke morsomt.

 Ungdomstiden min er noe jeg ikke vil huske. Noe jeg egentlig ikke vil se tilbake på som noe bra. Lærerikt, hmm, ja kanskje. Jeg lærte meg å stå for mine ord og meninger og ble en sterkere person. Det er vel kanskje derfor jeg ikke er redd for å ha mine egne meninger i dag. I løpet av ungdomsstiden hadde jeg vel egentlig bare en ordentlig venn, som ikke gikk imot meg en eller annen gang. Denne vennen var alltid der for meg og vi holder sammen den dag i dag. Denne gutten vil jeg aldri gi slipp på, fordi han er støttende og god. Er jeg i dårlig humør, vet jeg at jeg kan komme til han. Jeg vil kalle han definisjonen på en ekte bestevenn. Martin Hammer, du er verdens beste venn, og jeg takker deg for at du er den du er. Fortsett med å være den gutten jeg er så glad i, fortsett med det. Du vil alltid være min aller beste. Trist jeg ser deg så sjeldent fordi du nå bor i Bærum i ukedagene pga NTG og reiser så mye til utlandet og svømmer. Jeg vil alltid støtte deg og jeg setter utrolig stor pris på den tiden vi tilbringer sammen. Tusen takk for at du alltid har vært her for meg.

Budskapet i dette innlegget, var at selv om veien til lykke kan virke utrolig lang å gå, er det alltid mulig å oppnå. Man må lære seg å tåle smerte, både fysisk og psykisk. Man må starte i det små og bygge seg oppover, helt til man når toppen; for det er faktisk mulig! Hva ellers er meningen med livet?

– Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 6, 2011

Tro, håp og kjærlighet

Jeg har en spesiell kjærlighet til ugler. Jeg er helt frelst av de skapningene. Store øyne og vaker kropp. Aner ikke hvorfor men jeg fle nok født med denne følelsen. Mennesker har begynt å kalle meg Uglaaa, fordi hver gang jeg ser et smykke eller noen øredobber med ugler på eller i det hele tatt, NOE med ugler på, kjøper jeg det. De er spesielle dyr! Jeg tenker at det er et eller annet rart med meg. Hvorfor ugler?, tenker du sikkert. Jo fordi de er noe for seg selv, alt de gjør og hvordan de ser ut. De ligner noe overvåkende, noe som passer på. Slik som den hvite duen står for fred, står uglen for trygghet og håp for meg. Uglen passer på. Som liten ba jeg ikke bare til Gud, nei jeg ba også til uglen hver gang jeg var redd. Og tro det eller ei, det fikk meg til å føle meg trygg og jeg ble rolig. En innbildning, men funket.

-Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 6, 2011

Gjør en innsats og du gleder andre

Jeg trodde ikke det kunne være mulig å snø så mye i Fredrikstad. Altså, snøen daler ikke, den raser ned mot bakken. Et tykt lag fra himmelen legger seg på bakken. Det er et pent syn, men også mye jobb. I dag er jeg så støl at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Trente hardt i går og jeg kan kalle gymtimen i går, helvetesøkta. Utrolig deilig å få tatt i litt etter en jul fylt med masse god mat jeg unnet meg. Men pga det må jeg nå hente meg inn igjen og det fører med seg en støl kropp. I tillegg til at jeg var støl etter treningen i går gikk jeg ut i går kveld kl. 20.00 for å måke gårdsplassen. Gårdsplassen vår er ikke særlig liten og nederst er det en bakke. Jeg ringte min morfar (mamma og pappa var ikke hjemme) for å spørre om hvordan man startet en snøfreser. Jeg spurte om den var laget på samme prinsippet som en gressklipper, og bra for meg, for det var den. Jeg satte i gang med å snøfrese bort snøen på sikkert over 20 cm. Det var slitsomt, men det var ikke det verste.. Da jeg hadde tatt halve gården, knakk håndtaket helt nederst og jeg måtte sette den fra meg i garasjen for å ta resten med en liten «snømåker».
Det var enda tyngre.. Men men, jeg endte meg slutten og såå var jeg ferdig, etter en times tid. Skal si pappa var stolt av at jeg faktisk hadde brukt snøfreseren og måket gårdsplassen av eget initiativ.
«Ting blir ikke gjort, om man ikke gjør noe med det!!»
Så dere mennesker der ute, gjør en innsats! Gled andre og du gleder deg selv med å føle at du har gjort noe nyttig!

-Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 4, 2011

Det finnes to typer hemmeligheter

Det finnes to typer hemmeligheter, de du deler med andre og de du holder for deg selv.
Alle har sine hemmeligheter og noe man vil skjule. Men har du egentlig tenkt over hva slags følelse man får etter man har delt en hemmelighet?

 Deler man en hemmelighet men sin beste venn eller en man stoler 100% på kan jeg nesten love deg at det kjennes som om en tung byrde har forsvunnet fra dine skuldre. Man føler seg lettet og det hjelper på humøret. Men noen hemmeligheter holder man for seg selv og det er slike hemmeligheter som kanskje er de verste. Men hvorfor er det slik? Hvorfor kan man ikke dele det? Hvorfor skal man være så sta å holde på det når man alltid føler seg «fri» når man har sluppet ut den «slemme fuglen» av buret?
Jeg er en person som er svært lett å lese, og de rundt meg leser meg som en åpen bok. Mine hemmeligheter er ikke til å skjule, de kommer alltid ut. Det er greit at om man holder på en hemmelighet for en annen person at man ikke skal dele den videre med alle andre, det er jo en uskrevet regel vil jeg jo si. Men å dele hemmeligheter om deg selv eller hvordan man har det er veldig befriende. jeg vil bare gi et tips.
Og enda en ting, hvis man har en venn som sliter med vold i familien eller som for eksempel røyker hasj og har det vanskelig, skal man da si i fra til andre? Mitt svar er, ja.. Det er det jeg mener i hvertfall. Og er det ikke riktig da? Da er det vel kanskje sant at noen hemmeligheter vil man dele for å lette på humøret, noen hemmeligheter deler man ikke på grunn av tillit og andre er man rett og slett nødt til å la lekke ut (men til troverdige og riktige personer) for å hjelpe.
Dette temaet var bare noe som falt meg inn og som jeg følte jeg var nødt til å dele her på bloggen.


– Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 4, 2011

I heart Monroe & Aguilera

Mine to forbilder har alltid vært Marilyn Monroe og Christina Aguilera. Jeg forguder disse to kvinnene. Marilyn Monroe har jeg alltid beundret og over sengen min henger et bilde av henne for å minne meg på det hun representerte. Hun representerte kvinner med former! Alle kvinner er vakre uansett hvordan de ser ut. man trenger ikke være syltynn for å være vakker. Denne kvinnen er fantastisk og bare av å se på bildet av henne på veggen får meg til å føle meg vel.
Helt siden jeg var liten jente har jeg alltid drømt om å være som henne og leve etter hennes sitater. Jeg er superfan av hennes sitater, jeg synes de rett og slett er fantastisk bra. Se her:

Christina Aguilera forguder jeg både på grunn av stemmen og utseende. Christina har en slik kraft i stemmen som jeg får frysninger på hele kroppen av å høre. Tekstene er suverene og det finnes ikke en bedre stemme i hele verden. (mener jeg)
Da jeg var liten elsket jeg å imitere henne i speilet med en hårbørste. Jeg kunne de fleste tekstene utenat og levde meg helt inn i rollen som henne. Jeg ønsket meg inn i hennes person. Jeg ønsket meg stemmen, håret, øynene, kroppen, smilet. En dag fant jeg også ut at jeg skulle ønske meg henne til jul. Jeg skrev «jeg ønsker meg Christina Aguilera til jul» på ønskelista og la den på låven til oldemor i Torsnes. Låven til «Gomman» som jeg kalte henne. Jeg trodde alltid på at det bodde en fjøsnisse på denne låven og jeg la denne ønskelista med et navn på der ute. På julaften fikk jeg jo ikke Christina Aguilera og gud så skuffet jeg ble. Men så slo det meg, kanskje jeg blir som henne? Men det ble jeg jo selvfølgelig ikke. Det er rart hva barn innbiller seg. Jeg elsket å fantasere og det gjør jeg enda.
– Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 4, 2011

Saras nøkkel – Tatiana de Rosnay

 Til jul fikk jeg en bok jeg hadde ønsket meg av en venninne. Jeg hadde satt denne boka på ønskelista siden jeg hadde hørt så sinnsykt mye bra og lest mange gode bokannmeldelser. Jeg har alltid vært veldig innteressert i å lese om 2.verdenskrig, jødehatet og smerten jødene ble påført. Jeg synes det er så utrolig ille. jeg har selv vært på tur i 10.klasse med «De hvite busser» for å oppleve, se og føle hvordan de hadde det. Grusomme syn og fæle historier ble fortalt og jeg kune føle klumpen i halsen stige. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk kan være så forferdelig hensynsløse og så grusomme. Det gikk opp for meg at vi mennesker kan være noen drapsmaskiner og det er helt sinnsykt hvor mye vi kan utrette med smerte og utslette. 
Jeg har nå satt i gang med å lese denne denne boken, Saras nøkkel som handler om en 11 år gammel jente som ble tatt fordi hun er jøde. Du skal ha et hjerte av stein hvis du ikke blir rørt av denne fantastiske historien om barnearrestasjoner . 
Fra bokomslaget

Paris, 1942: Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d`Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser …
 Paris, 2002: I anledning sekstiårsmarkeringen for Vél d`Hiv blir Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om den svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun undersøker saken, snubler hun over Saras fortiede familiehistorie. Julia føler seg tvunget til å skrive om jentas skjebne, og gjennom sine undersøkelser tvinges hun til å stille spørsmål om sitt eget liv.

Dette er en helt fantastisk bra skrevet bok og jeg blir følelsesmessig berørt hver gang jeg setter i gang å lese. Jeg prøver faktisk å drøye med å bli ferdig med boka ettersom den er så bra. Jeg er rett og slett overveldet av hvor bra den faktisk er. LES DEN!

– Anniken Veberg

 

Publisert av: annveb | januar 4, 2011

Tanker i klasserommet

Rett foran meg ser jeg stor tavle med en ufyselig og grell grønnfarge. Krittrester ligger utover tavlekanten. Jeg ser merkene etter svampen har blitt ført. Krittfarget vann har rent nedover tavlen og størknet. Dette lager ikke klasserommet det spor koseligere. Det gjør mitt hode rotete. Ved siden av tavlen henger en stor kasse av en Panasonic . Altså en gammel  tv, med en skjerm som buer seg ut mot oss.  Ser ganske sliten ut, med en dvd-spiller hengende fast under. Skulle jeg beskrevet de som mennesker ville jeg sagt at de to gjenstandene så bedrøvelige og slitne ut. Ser ikke ut som om de trives her. Men det er ikke særlig rart. Veggene er fargesprakende og finnes det noe verre? Jo gardinene. Rutete, grønne og hvite med tulipaner spredt utover. Rødt, grønt, gult, oransje, brunt, hvitt. Vårt klasserom.
Raske fingre taster. Jeg hører tastene bli trykket inn. Det er nesten som om de blir slått igjennom pc-tastaturet. Noen ler, noen ergrer seg over at vi må skrive med små sukk. Jeg hører fottrinn, samtidig som noen gjesper og andre nyser. Lydene svirrer gjennom rommet.
Det kiler i nesen. Ikke på en god måte egentlig, men på en litt skeptisk måte. Det lukter størknet kritt. Ikke det at jeg vet hvordan jeg skal beskrive den lukten. Men jeg kan vel si at den lukten er stram. Jeg lukter parfyme. Eller, ikke en parfyme, men flere parfymelukter. Lacoste?
Plutselig banker det på døra og jeg kjenner en ny lukt. Lukten av en mann.
  En litt stram manneparfyme. Jeg får en følelse av at dette kan bli interessant. Hvilken mann kommer nå? En lærer, definitivt. Lærer ja. Lærer. Jeg snur meg bort fordi lukten er blandet med alt annet. Nå er jeg nødt til å se. Det er ikke en lærer. Det er rektor. En smilende rektor, og det gjør meg glad. Men hva vil han? Vil han ta med en ut? Ta med min lærer? Gi informasjon angående spanskutvekslingselevene? Eller vil han bare se? Nei, det vil han hvert fall ikke. Se, det er for pyser. Skal man fremme noe her i verden må man snakke. En rektor er ment til å snakke. Å bruke stemmen. Et eller annet er det han vil. Det eneste jeg vet er at han mest sannsynlig kommer til å åpne munnen. Men hva han skal si, det vet jeg ikke. Ikke enda.
– Anniken Veberg

 

Publisert av: annveb | januar 3, 2011

Lille Ida, du Ida

Nå sitter jeg og ser på filmen «The loosers» med Ida Charlotte. Jeg har ikke fulgt helt med og det har vel ikke egentlig Ida gjort heller! Men koselig er det.
 I dag var det første skoledag etter ferien. Og fy så vanskelig det var å komme seg opp av senga og inn i dusjen. Det var så slitsomt og jeg var så trøtt at jeg var på nippet til å begynne å grine. Følelsen jeg fikk da jeg satte meg ned på stolen i klasserommet, var ikke særlig god og humøret ble heller ikke bedre. Og værre ble det da 3 time var ferdig og jeg måtte vente i 3 hersens timer på siste time som begynte kl. 15.20.. Så etter timen tok jeg bussen til byen og bussjåføren synes det var utrolig morsomt å bremse-gasse-bremse-gasse siden det var så mange elever som sto. Og på grunn av dette rakk jeg akkurat ikke min buss fra byen og hjem. Typisk? Ja.. Jeg kjente sinnet bare sige på da jeg løp etter bussen min og skrek av full hals. Jeg kunne nesten ta på bussen. Men da var det bare å tusle inn i byen og vente på neste buss som gikk om en time!
Men dette er ikke det værste. I hver eneste butikk jeg var i begynte alarmen å «skrike» da jeg gikk ut av butikkene. Flott, var det eneste ironiske utrykket jeg tenke hver gang. Flott. 4 butikker måtte jeg bli sjekket for tyvgods. Da det pep i den ene skobutikken endte jeg opp gående frem og tilbake i sokkelessen og singlet.. FLOTT!

-Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 3, 2011

One life to live, be the change

Nå har jeg laget meg enda en ny blogg. Tenkte jeg skulle skrive om litt mer seriøse temaer og være en «effektiv» fotograf og poste innlegg med bilder så ofte som overhodet mulig med tanke på hvor god tid jeg har. Jeg synes det er veldig artig å sette meg ned og skrive om saker og ting som interesserer meg og også om ting som er helt absurd, men som er tanker som popper opp i mitt hode som jeg bare må publisere.
MegFor å gi en kort beskrivelse av meg selv, så er jeg en 17 år gammel jente som fyller 18 dette året. Går andre året på Frederik II som ligger i Fredrikstad, i samme by som jeg også bor i selvsagt. Interessene mine er som folk flest vil jeg si. Venner, familie og kjæresten er de som betyr mest for meg og jeg liker å ta meg tid til de. «If you don’t live for something, you’ll die for nothing».  Dette året begynner jeg på dansing igjen, noe som blir utrolig gøy. Ser frem til et nytt år med nye muligheter og nye sprell.

– Anniken Veberg

Publisert av: annveb | januar 3, 2011

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!

Kategorier